Bakken bestemor aldri ville løpe

Årvollia rundt var alt i alt en fantastisk opplevelse. Inntrykkene var forskjellige. Jeg opplevde alt fra glede, til en stor klump i magen av nervøsitet. Hele opplevelsen i seg selv var som et eventyr. Som Tore Bakker sa i velkomst- og jubileums talen sin "høstens vakreste eventyr". Hva beskriver en slik begivenhet bedre enn en god historie?

Jeg rettet fokuset rett fremover med kun en eneste tanke i hodet: Gi alt! (FOTO: Marielle Kiil Sjølshagen)

Jeg sto på toppen av bakken. Jeg så ned mot fotballbanen, hvor folk fra rundt ti forskjellige skoler sto og ventet på startsignalet. De tre siste dagene hadde det ikke vært en flik av blå himmel å se. Regnet hadde øst ned i en konstant iskald strøm. Kulden beit tak i meg. Jeg jogget det siste stykket opp mot bakketoppen, der sjuende etappe skulle starte.

Da jeg var kommet på toppen, hoppet jeg opp og ned for å holde på varmen. Sjuende etappe var kjent for sine stupbratte sølete bakker, og regnet de siste dagene hadde ikke akkurat hjulpet. Hele bakken var dekket av sagmugg, eller det som var igjen etter at ti forskjellige femte, sjette, sjuende og åttende klasser hadde løp ned. Iveren bygde seg opp i meg.

Blikket mitt rettet seg ned mot fotballbanen. Jeg skjønte at det snart skulle brake løs. Da startsignalet kom, begynte hele den store folkemengden på banen å flytte seg mot venstre. Jeg hørte ivrige stemmer rope: "Se, de har begynt". Regnet silte ned over ryggen min, mens jeg fulgte med på løperne fra de første etappene. De løp raskt, og på kort tid var de forsvunnet bak brakkene. Nå smeller det snart, tenkte jeg. Inni meg hadde en klump av frykt begynt å spire. Det var mange som hadde store forhåpninger til oss, vi var jo tross alt «C-klassen fra Årvoll skole, fjorårets vinnere».

De andre løperne rundt meg snakket oppglødd om den sølete bakken, som bare ventet på sine nye ofre. Jeg klandret dem ikke, den bakken hadde ødelagt for mange skoler tidligere. Oppmerksomheten min rettet seg tilbake til løpet. Hvor lenge måtte jeg stå der å vente? Utålmodig klaget jeg innvendig over at fjerde etappe enda ikke var kommet til syne.

Løperne ble mer og mer tydelige. Mange av tilskuerne løp langs sidene av løypa, noe som gjorde det vanskelig å skille mellom dem, og de egentlige løperne. De nærmet seg femte etappe og det var kun to etapper før det var min tur. «Kanskje vi kommer til å få større konkurranse i år?», hvisket jeg lavt til meg selv. Alt jeg kunne var å vente, og se hvem som kom først ut mellom trærne.